Dessverre viste brannens fane seg på Birkenlund seint på kvelden 1.nyttårsdag. Jeg ble tidlig varslet av en kollega som igjen var varslet av en av foreldrene.
Fra huset på Stintetoppen kunne jeg se rødskjæret over brannstedet og røyken som drev mot Tromøya.
Det ble dårlig med søvn den natta. Fikk melding om at det fortsatt brant kraftig litt over midnatt. Tankene gikk til alt som var planlagt og alt som var nedlagt av innsats på arbeidsplassen. Hodet var fullt av tanker rundt hva jeg hadde av ting som jeg kunne miste og som da måtte erstattes.
Nattas tanker gikk til alle barna som ville miste et viktig holdepunkt i deres hverdag. Hva hvis de mistet skolen sin? Hvordan skulle vi da møte dem og gi dem tro på framtiden? Hvordan planlegge de neste ukene og månedene i midlertidige lokaler? Hva med alt elevarbeidet? Rett før jul sendte vi riktignok hjem mange dem, men rundt omkring på skolens vegger henger elevarbeid elevene har gledet seg over å lage og gledet seg over å vise fram til andre. Ville vi miste dette, eller .....?
Jeg går alltid rundt og dagdrømmer og planlegger. Hvordan kan vi få til en minneverdig framføring fra en scene var en av tankene. I gymsalen med scenen hadde jeg funnet fram og klargjort utstyr jeg knapt visste vi hadde. Jeg gledet meg til å ta i bruk gammelt lysutstyr i forbindelse med 'sanglinger' og morgensamlinger. Elevene fortjener at vi tilrettelegger for at deres framførelser på scenen blir best mulig.
Videre tenkte jeg på alt en har bidratt til i form av utstyr en har samlet sammen og donert til skolen. Ville jeg miste alt dette, ville det bli flammenes rov, eller ville det berges?
Jeg tenkte på fotografier av kulturhistorisk art som henger på veggene. Hadde jeg sett dem for siste gang? Ville alle klassebildene med alle historiene forsvinne for god?.
Heldigvis klarte brannvesenet å hindre brannen å spre seg til klasserommene. Vinden gikk i riktig retning og brannvesenets kunstige brannmur stoppet brannen og den nøyde seg med å ta kroppsøvingsanlegget og kontorfløyen til ungdomstrinnet.
Da vi kom på jobb på morgenkvisten var brannen slukket, brannbilene kjørt vekk og kun NRK med sin utskremte reporter var på skoleplassen sammen med rektor.
Barnetrinnet stod, ungdomstrinnets klasseromsfløy stod, mens kroppsøvingsanlegget var sterkt ødelagt. Kontorfløyen til ungdomstrinnet var uten sitt karateristiske flate tak.
Vi fikk gå i brannruinen da dagslyset kom. Det var en våt og illeluktende opplevelse. Overraskelsen var allikevel stor da vi gikk gjennom garderober og gymsalen. Flammene og røyken hadde ikke nådd gulvet, snarere konsentrert seg om tak og vegger. Rart var det å se gardinene som hang der fortsatt, litt annen kulør enn tidligere, men de hang der uten å vitne om nattas inferno.
Vått var det, vannet rant fortsatt nedover vegger og fløt utover golvet. Nede i kjelleren var bassenget forvandlet til et romersk dampbad, men vannstanden var den samme som før jul. På ungdomstrinnets personalrom hadde lærernes toaletter endret farge fra tidligere hvite til gråsvarte. Drenasjonsrørene fra taket vitnet om sterk varme. Ellers var kontorene uten synlige tegn til flammene, brannen hadde herjet over betongtaket og ikke slått gjennom taket nedover.
Mine dystreste tanker ble ikke til en realitet. Vi kunne glede oss over minimale ødeleggelser utover selve brannruinen. Barnetrinnet hadde minimale røykskader og litt ozon i lufteanlegget ville nok ta bort resten av røyklukta.
Nå to dager etter brannen har vi hatt vår første skoledag for barnetrinnet. Ungdomstrinnet er permitert fram til mandag men vil kunne ta i bruk de fleste av klasserommene allerede neste onsdag.
Vi har vært gjennom et stort drama ingen drømmer om å oppleve. Vi har vært heldige og fått beholde mestparten av vårt skoleanlegg. Det vil bli litt trangbodd en tid framover men det tror jeg er bra for den sammenslåtte skolen som har slitt med å framstå som en fire år etter sammenslåingen.
