Dalsland Canot Marathon 2011

Min korte beretning er at jeg ble blant de 10% beste i k1h og det er jeg utrolig fornøyd med siden jeg var novise i denne sammenhengen, Båt, start, kramper i armene mellom 35 og 40 km er glemt når man har noe å mase på med de siste 8 km. Da glei surfskien utmerket i nærmest optimale forhold for denne kajakken. Vindsjø fra fornom tvers var nærmest en lek.

Min oppvarming bestod i å spise opp resten av grøten 20 min før start. Båten var på vannet 10 minutter før og jeg fant raskt startposisjonen jeg ville ha. En gammel seiler vet at startlinjen blir buet og legger seg da midt på buen og foran de andre. Det funka og jeg kom godt avgårde. På alle overbæringene lå jeg 5-10 minutter foran skjema, det var før motvinden på siste sjøen. Helge så jeg ingenting til før etter første overbæring. Da spurte jeg den pratsomme karen ved siden av meg hva slags båt som lå på bølgen min. Svaret kom fra båten bak: Den båden kjennå du godt! Og da skjønte jeg at det ville ble et race mellom Helge og meg.

Vi prøvde oss begge på å henge på forskjellige grupper. Jeg slapp først mellom andre og tredje overbæring. Fikk en sprut energi i kjeften før jeg ble innhentet av neste gruppe som jeg så hang meg på. Da så jeg at Helge også hadde sluppet de foran. Da vi hentet han inn valgte jeg å padle sammen med Helge siden han klaget over krampe i armene. Likevel slapp han og jeg var noen båtlengder foran han ved siste overbæring. Vi hadde avtalt en liten rast på denne overbæringen og det gjorde godt med de minuttene. På sjøen igjen etter noen brødskiver, banan og drikke meldte krampen seg i overarmene slik at jeg ikke turde dra på mere enn turfart noen kilometer. Til styrbord så jeg en gruppe komme opp, det var Helge og en med surfski i front. Jeg sluttet med til gruppa og fulgte den en halvtimes tid før jeg dro fra i front. Da var det 8 km igjen og velteføre dersom Helge hadde padlet sin nye. Mitt surfski tok motbølger og sidesjø på en flott måte, så det var bare å gi på.

Slik fortsatte det til mål og jeg var vel etter tida å dømme rundt 400 meter før Helge i mål. Først i dag ble jeg klar over plasseringen. Husker fra i fjor at vi var imponert over 29 plassen til Rune T. Jeg har med andre ord grunn til å være imponert over meg selv og min 29plass som da teller blant de 10% beste i klassen. Det er viktig å delta, men det er deiligere å slå Helge,

Når en ser hvor mange 2ere som er bak er det desto gledeligere at både Helge og jeg fikk plassering bak hverandre.

Til Ragnar er det bare å si at det ikke er lurt å padle ny båt, den erfaringen har jeg gjort og den gjør jeg ikke igjen.

Til gjengen på land er det bare å takke og bukke for tålmodighet, oppmuntring, utholdenhet og gode tilrop. De gjør alt for at det skal fungere ombord.

Jeg gikk ikke tom selv om jeg fikk lite utover drikke i meg underveis. Havregrøt gjør susen sammen med rikelig drikke dager i forveien.

Badetur i Oslofjorden

Jeg har vært på badetur i Oslofjorden.

Det har vært en tur man kan dra mye lærdom ut av. Badetemperaturen var god. En manger trøst var at crewet på land ikke hadde gjort det bedre uansett meritter.

Først må jeg berømme vinneren som padlet distansen (15,6 gps målt) på 1time 3 minutter. Det var rett og slett utrolig. Han kan noe jeg ikke kan, og vet ikke om det er behagelig å gå gjennom fasen for å lære den type padling, det er nemlig vått.

Først det herlige, så det våte. Å endelig kunne oppleve at surfskiet løp/fløy nedover bølgene, rant igjennom neste sjø og fortsatte videre til det ikke var nedoverbakke igjen var rett og slett utrolig, "heilt fantastisk". Den gleden hadde jeg like mange ganger som jeg hadde antall bad.

Det må sies om bølgene at det var vindbølger med kuling i ryggen slik at det brøt skikkelig på toppene. Av og til havnet vannet i i sittebrønnen, og da ble den full! Med andre ord korte vindbølger opp mot 2 meter. I tillegg gammel sjø kastet på tvers av hovedsjøene gjorde det ganske humpete til tider.

De første par kilometrene gikk nå greit, eller var det bare den første. Så var det uten varsel vått. Den nyanskaffede "Leachen" - lenka mellom skiet og meg fungerte ypperlig og jeg kunne enkelt dra meg bort til båten og etter et par forsøk var jeg i farta igjen. Jeg hadde ikke åresnor, men så at åra ikke er den som blåser bort i kulingkasta, det gjør derimot surfskiet.

Andre gang jeg gikk rundt var en liten stund etter. Da var baugen til en havkajakk god å ta tak i, Vedkommende i båten hadde gjort det før og satt baugen der jeg trengte støtte, så var det bare å fortsette. Nå gikk det greit en god stund, fire fem kilometer, så var det rundt igjen. Saken var den at man måtte padle med sidesjø, litt aktenfor, da hendte det ikke rent sjelden at jeg stoppet helt opp i bråttsjøene, gjenvant ballanse og karret meg videre.

Følgebåten var like i nærheten hele tida. Da jeg gjorde tre entringsforsøk ved neste vannkjenning, holdt følgebåten seg i nærheten uten at jeg trengte assistanse.

Halvveis i løpet startet skliturene. Da kunne jeg ta sjøen rett aktenifra uten å komme faretruende nærme land og nå var det ekstatisk ombord. For en fart, for et kick, må bare oppleves. Det var som å stå rett ned et brattheng på slalomski.

Jeg klarte meg gjennom den verste og høyeste sjøen og nærmet meg mål. Det ble etpar entringsforsøk i Lysakerfjorden før jeg fikk stille vann bak bryggeanlegget hundre meter fra mål.

Lesson learnt: Sikkerhetsutstyr er viktig. En leach med elastisk bånd er verd sin pris under ekstreme forhold. Entring i stor sjø går nesten helt greit, det er alltid mindre bølger etter de største, så det er tid til å komme seg i fart igjen. Pulsbelte trengs ikke de første gangene man prøver seg i stor sjø, jeg mista brikka, så den ligger der ute et sted. Klokkas plassering er på håndleddet, det er ikke sjans til å kikke på den når det er kuling. Dataene fra GPSen kan sjekkes i ettertid. Jeg fikk ødelagt reima og det er et under at jeg fortsatt har pulskolkka. Den er nesten like hel, men skulle ikke vært plassert på vesten. (Polar har ikke sterk nok sender til at jeg kan feste klokka på fotreima).

Skulle jeg blitt hjemme? Nei, det var gøy og det gikk bra. Jeg fikk se de skikkelig gode og jeg fikk med meg uvurderlige erfaringer. Tidtaking hadde vært unødvendig. Værmeldinga meldte om silkeføre helt til jeg satt i bilen. Da kom kulingvarslene. Kun to personer ble meldt savnet, men Politiet meldte raskt at de var i gode hender i Politibåten. Det var to damer i en dekket toer. En uegnet båt for dagens forhold

Maratonveien til medalje

Tour de Gudenå 2011

Man vet ikke helt om en skal ha en flau smak i munnen eller om en skal ta innsatsen som god og tolke resultatet som svært tilfredstillende. Jeg begynner med slutten. Det ble bronse i havklassen. Jeg nådde to mål, det første var å komme på pallen, det andre var å tyne rekorden til under 10 timer og 30 minutter. Jeg nådde begge målene.

For begynne med starten. Plutselig gikk startskuddet og man var i gang. Etter et par kilometer padlet teten helt feil. Den besto da av to. De var utenfor praiehold siden de holdt en annen kurs lengre fra land en meg. Dermed var jeg i teten og den som skulle finne trange innseilinger i dansk skov. Med god stedsans klarte jeg det, og klarte å holde teten nesten fram til første overbæring. Da hadde de to som var på villveier tettet luken og en av dem smatt forbi like ved brygga. Nå stod Mossø for tur, en åtte kilometer lang sjø som ofte er lunefull. Siden det var litt sidevind valgte jeg å holde en buet kurs som gav meg litt landskygge. De to i tet gled litt fra meg mens jeg kjørte mitt eget løp. Emborg bro nådde jeg etter knappe to timer. Broen er starten på Classicen. Nå kjente jeg resten av ruta godt. Jeg hadde elva og sjøene inn mot Ry for meg selv. Farten var god og overraskelsen stor da jeg etter 2 timer og 40 minutter var framme til første pause. Det var over 20 minutter raskere enn året før. Hittil hadde ingen tatt meg igjen og det tok fortsatt noen minutter før første dametoer nådde pausen.

Så var det påan igjen. Julsø, Himmelbjerget og andre sjøer stod for tur. Nå gikk det litt tregere. På Julsø var det kappe sidesjøer og mye slagsjø som gjorde det vanskelig å henge på dametoeren som tok meg igjen. Det var en båt fra Oslo, så jeg heiet dem fram. De var gode. Å finne veien videre var ikke vanskelig, det var mengder av båter fra Classicen som viste den. Jeg for forbi dem på vei mot Silkeborg. Med meg på turen hadde jeg forøvrig hodepine og en kvalmende mage. Tror noe av årsaken var vesten som presset på halsen, årsak, tung vest på ryggen full av drikke. 3 kilometer fra mål ble jeg tatt igjen av beste K2-mix. Det var en toer fra Tyskland med tyske landslagspadlere. De skar forbi og ble raskt borte. Like før mål ble jeg nådd igjen av neste båt. Det var lederne av K2 senior. De var tydligvis slitne for jeg klarte nesten å henge på dem inn til mål. Det viste seg at de bodde på vandrehjemmet de også, så vi hadde en prat før vi halte kajakkene på land og en bedre dusj ventet. Padletid Ry-Silkeborg var ca 2 minutter bedre enn året før, rundt 1.42 på de 17 kilometerne. Jeg er tilfredsstillende fornøyd med det legget.

Litt om innkvarteringen
Vi var så heldige at vi fikk rom og full pakke på Silkeborg Vandrehjem. Helt knall. Da jeg kom opp på rommet hadde jeg utsikt til målgangen og fulgte Rene Olsen på jakten etter ny rekord. Så var det deilig dusj, vandretur i målområdet og tilbake til husets risbuffet. Topp mat og deilig hjemmelaget is.
Etterhvert som padlerne fant hjem kom det opp tørkesnorer overalt så det var rimlig fargerikt på utsiden. Kvelden ble tatt tidlig og lite hørte jeg til uværet som satt inn over natta.

Neste morgen var det opp i otta. Starten skulle gå klokka syv og da var det igang. Raskt ble vi to i teten. Rorvaieren røk på han som lå på andreplass og han måtte inn for rask mekking. Jeg valgte å padle mitt eget løp og gled nedover elva i godt driv. Da det nærmet seg Tange sø ble det mer og mer grøde i elva og plutselig ble farten en helt annen enn den jeg hadde hatt tidligere. Det ble tyngre å padle og jeg måtte inn til land. Der ble en stor klase fjernet fra roret og det gikk raskere igjen. Men akk, ikke så lenge, så var det på land i igjen. Nå hadde han med rorproblemer allerede passert meg. Han skal ha takk for at han tilbød å hjelpe meg, men så var han borte. Tredje gang jeg måtte på land ble jeg tatt igjen av fjerdemann. Han hjalp meg to ganger på Tange Sø, og han skal ha mange takk. Akkurat da angret jeg på at jeg ikke hadde vipperor. Rett før bro over Tange sø, helt ut av intet padlet jeg inn i et teppe av grøde. Det var som å få full stopp. Det ble styrketrening et par hundre meter før jeg måtte på land igjen. Da smatt fjerdemann forbi og jeg hadde et svare strev med å ta han igjen. Mer enn midtveis over Tange sø, så jeg noen "danske flyvepapp" som nærmest fløy over søen. Det var Rene Olsen og hans tyske konkurrent som lå langt til le for meg. De føyk forbi og det var bare å nyte synet og vinden i ryggen inn mot første hvile. Flyvepappen tok meg med to minutter på de to siste kilometerne, men jeg var heldig å bli kalt opp til neste start samtidig. Like før målgang på første legg, ble jeg tatt igjen av en K2mix som jeg hadde glede av den neste timen og vel så det på vannet.
Tallenes klare tale ble 33 padlede kilometre, 4 ganger på land, to stopp for å renske roret og 10 minutter lengre tid enn året før. Hvilen var like god som alltid og jeg fikk i meg masse drikke og næring.

Starten på 2.legg ble spesiell. Jeg ble kalt opp sammen med verdens beste maratonpadlere og det var "gildt". Plasserte meg rett bak Rene Olsen og gjorde et lite nummer av at vi begge padlet Vajda.
Jeg fikk "go" like etter at toeren var gått ut og padlet raskt opp på hekkesjøen. Den hang jeg på i mer enn en time. Slapp etter drøye en time og ti minutter. På den tiden var vi sjelden under 13 km i timen. Stor var overraskelsen over at jeg nådde fram til to etterlengtede broer betydlig tidligere enn forventer. Rett etter bropassering ble jeg riktignok tatt igjen av en firerbande hvor sistemann som hang på "gullbølgen" var Einar Rassmussen. Som vanlig heiet jeg fram de norske. Det gikk ikke superraskt med denne firerbanden, eller var det det at jeg hadde godt driv selv, så jeg så ryggene deres da de passerte mållinja i Langå. Dette legget på 22,5 km hadde jeg padlet på 1 time og 50 minutter. Det gjorde noe med hodet mitt. Det gikk raskt og det var bare 14-15 km igjen.

Langå
På land var det en god norsk koloni. Det var oppmuntrende. Jeg var kommet betydlig innpå toeren i klassen og det gjorde godt med drikke og tørr topp. Like før min start, da jeg tviholdt meg fast i en sjekte, lå den nevnte Rassmussen og ventet på sitt "Go". Vi vekslet noen ord og jeg satt pris på at han beklaget at han ikke hadde hørt heiinga. Hans ord var omtrent: - "Hei, var det deg vi padlet forbi. Jeg var så forferdelig sliten på slutten", noe jeg selvsagt hadde lagt merke til. Han ble ønsket lykke til videre og de fikk sitt go. Så fikk jeg mitt og kunne følge ryggene deres nedover elva. På dette siste strekket ble jeg tatt igjen av flere av elitepadlerne. Noen slang positive kommentarer til Surfskiet og kun en mente den ikke hørte hjemme på elva. Da inviterte jeg han til padling i mine hjemtrakter. Om det gav han energi eller hva, det er det bare å spekulere i, jeg klarte ikke å få heng. Nå gled det nedover elva med 5 minutter pr. kilometer. Det gikk som på skinner og jeg nådde det første gule skiltet; 6km igjen nøyaktig etter 40 minutter. Motorveibroen passerte jeg etter 55 minutter og det var tre kilometer igjen. Så kom en kilometer og den blå jernbanebrua var i sikte. Oppløpet var foran meg og speakeren oppdaget meg. "Nu kommer lige nr.9. Frode Stiansen fra Arendal". Maratondistansen var tilbakelagt. Siste legg gikk unna på 1t og 10 minutter og sluttid på hele distansen på 10 timer og 29 et eller annet.

Etter målgang
Det ble ingen endringer i toppen av lista. Det var bare å vente på premieseremonien. Jeg hentet min velfortjente trøye. Fikk drikke og salt mat innabords. Hilste på Tine fra Telemarkpadlern og koste meg i utstyrsteltene. Buffeten var veldig god. Det var koldtbord med masse forskjellige grønnsaker og svinekjøtt. Maten gled langsom ned, men den ble der. Etter å ha hyllet de raskeste og beste i deres seremoni, var det vår tur. Vi ble kalt opp sammen med tre andre klasser, blant annet den Einar Rassmussen var i. Gilt å kunne si at jeg har stått på pallen sammen med han i en padlekonkurranse. Rett før vi marsjerte inn i teltet hadde vi en sammenlikning av hender og vannblemmer. Jeg kom godt utav det. I skrivende stund et døgn seinere er hendene nærmest normale.

Spørsmål til slutt
Må bronsemedaljen forsvares? Kan tiden forbedres? Kan jeg padle med mindre ror i et surfski. Jeg sier ja til alle tre spørsmål. Fikk tips om hva jeg kan gjøre og skal ikke se bort fra at jeg gjør det i forhold til ror.
Egner et surfski seg på Gudenå? Til det vil jeg svare ja, det hører like mye hjemme som en fullblods racer. Bør klasseglene endres? Ja, det bør være en grense i forhold til bredden på en havkajakk. Alt smalere enn 53 går under surfski/havracer, resten går i havklassen.
Kommer jeg til å padle distansen igjen. Jeg stiller selvsagt og oppfordrer mine konkurrenter til å høste medaljer til neste år!

Klikk på bildet under for massevis av selvdigg!

2011 TDG