Jeg har vært på badetur i Oslofjorden.
Det har vært en tur man kan dra mye lærdom ut av. Badetemperaturen var god. En manger trøst var at crewet på land ikke hadde gjort det bedre uansett meritter.
Først det herlige, så det våte. Å endelig kunne oppleve at surfskiet løp/fløy nedover bølgene, rant igjennom neste sjø og fortsatte videre til det ikke var nedoverbakke igjen var rett og slett utrolig, "heilt fantastisk". Den gleden hadde jeg like mange ganger som jeg hadde antall bad.
Det må sies om bølgene at det var vindbølger med kuling i ryggen slik at det brøt skikkelig på toppene. Av og til havnet vannet i i sittebrønnen, og da ble den full! Med andre ord korte vindbølger opp mot 2 meter. I tillegg gammel sjø kastet på tvers av hovedsjøene gjorde det ganske humpete til tider.
De første par kilometrene gikk nå greit, eller var det bare den første. Så var det uten varsel vått. Den nyanskaffede "Leachen" - lenka mellom skiet og meg fungerte ypperlig og jeg kunne enkelt dra meg bort til båten og etter et par forsøk var jeg i farta igjen. Jeg hadde ikke åresnor, men så at åra ikke er den som blåser bort i kulingkasta, det gjør derimot surfskiet.
Andre gang jeg gikk rundt var en liten stund etter. Da var baugen til en havkajakk god å ta tak i, Vedkommende i båten hadde gjort det før og satt baugen der jeg trengte støtte, så var det bare å fortsette. Nå gikk det greit en god stund, fire fem kilometer, så var det rundt igjen. Saken var den at man måtte padle med sidesjø, litt aktenfor, da hendte det ikke rent sjelden at jeg stoppet helt opp i bråttsjøene, gjenvant ballanse og karret meg videre.
Følgebåten var like i nærheten hele tida. Da jeg gjorde tre entringsforsøk ved neste vannkjenning, holdt følgebåten seg i nærheten uten at jeg trengte assistanse.
Halvveis i løpet startet skliturene. Da kunne jeg ta sjøen rett aktenifra uten å komme faretruende nærme land og nå var det ekstatisk ombord. For en fart, for et kick, må bare oppleves. Det var som å stå rett ned et brattheng på slalomski.
Jeg klarte meg gjennom den verste og høyeste sjøen og nærmet meg mål. Det ble etpar entringsforsøk i Lysakerfjorden før jeg fikk stille vann bak bryggeanlegget hundre meter fra mål.
Lesson learnt: Sikkerhetsutstyr er viktig. En leach med elastisk bånd er verd sin pris under ekstreme forhold. Entring i stor sjø går nesten helt greit, det er alltid mindre bølger etter de største, så det er tid til å komme seg i fart igjen. Pulsbelte trengs ikke de første gangene man prøver seg i stor sjø, jeg mista brikka, så den ligger der ute et sted. Klokkas plassering er på håndleddet, det er ikke sjans til å kikke på den når det er kuling. Dataene fra GPSen kan sjekkes i ettertid. Jeg fikk ødelagt reima og det er et under at jeg fortsatt har pulskolkka. Den er nesten like hel, men skulle ikke vært plassert på vesten. (Polar har ikke sterk nok sender til at jeg kan feste klokka på fotreima).
Skulle jeg blitt hjemme? Nei, det var gøy og det gikk bra. Jeg fikk se de skikkelig gode og jeg fikk med meg uvurderlige erfaringer. Tidtaking hadde vært unødvendig. Værmeldinga meldte om silkeføre helt til jeg satt i bilen. Da kom kulingvarslene. Kun to personer ble meldt savnet, men Politiet meldte raskt at de var i gode hender i Politibåten. Det var to damer i en dekket toer. En uegnet båt for dagens forhold
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar