En reise til restene av jordas indre

Nedgang i fra inngangen - Fira

En høstferie på Santorini kan anbefales på det strekeste. Vi hadde en opplevelsesrik tur til denne greske øya som kanskje skjuler det nedsunkne byen Altlantis. Var det her Atlantis lå? Skapte vulkanen på øya en Tsunami på 200 meters høyde som knuste antikkens byer så langt bort som Kreta? Var vulkanen årsaken til at kunnskap gikk tapt i de enorme jordskjelvet som angivelig senket Atlantis og ødela en sivilisasjon?
Mer om dette kan du lese på min reiseblogg fra en begivenhetsrik oppdagelsesferd blant alt fra en geologisk ny øy til gull- og klokkeselgere på kraterets kant i byene til Fira og Oia (Ia) til antikkbyen Thira som overlevde jordskjelvet for 3500 år siden og kanskje er vuggen for vårt morderne alfabet.

Les mer på reisebloggen min.

Her er innledningen til artiklene:

En reise til Santorini

Etter overnatting på flyplassmuseet i temperatur ned mot null grader, var eventyret på vulkanøya allerede i gang. Opp i femtida, avreise, halv åtte, sol og varme klokka 12, det var en brukbar start på høstferien.

            Tydelig at det er kaldt i soveposen når man drømmer at man ligger på en isbre. Sånn er det når en ikke vil ha varmeapparatet på mens man sover og samtidig tester om soveposen er varm nok. Sommerposen var ikke varm nok, men heldigvis lar vogna seg raskt varme opp. Fruen frøs også, så jeg var i godt selskap. Vi valgte overnattingssted etter anbefaling fra Gardemoen parkering. Dette er den billigste parkeringen og vi ankom kvelden før avreise. Heldigvis var klokka nærmer halv elleve på kvelden, så det ble bare to korte timer før roen senket seg over flyplassen. Men at det var støy, ja, det skal ikke underslås.

Cape Exomitis på Santorini

            Etter noen litt kalde og urolige timer, ringte opptil flere klokker og vi var raskt klar for 

les mer

Vulkansk røyk og solnedgang over Santorini

Kvart over ti mandag morgen ble vi hentet av en flott og moderne buss. Den brakte oss først opp på toppen av øya før vi tok oss nedover en rekke serpentiner - svinger til byen og havna Athinios Port. Dette er øyas eneste landfaste havn og har i følge turistboka over øya, lite annet å by på.

Den gamle havna i Fira

En hyggelig engelsk/tysktalende guide med det svensk-klingende navnet Ingemar, skulle guide oss gjennom dagen. Førsteinntrykket av han var at han var munnrapp, så nordisk ut og var svært brun. At han i tillegg hadde en utrolig flott fortellerevne, skulle vi få gleden av underveis.

Vi kom om bord i Albatross, en tomasters skøyte med massevis av oljet treverk over hele båten. Båten gynget godt langs brygga, men med litt folk om bord, var stabiliteten god. Vi satt oss helt akterut og hadde en flott plass for et skuddklart kamera.

Turen gikk først til den gamle havna under Fira. Bare turen bort dit var en flott opplevelse der vi seilte under klippene med snødekte…., nei, hvite hus på toppene.  les mer

Blant bruder og gull i Fira

Jeg har tidligere beskrevet kraterkanten på Santorini som snøkledde topper sett fra vannet. Nå er det lite snø på øya, så når nærsynte øyne får brillene på, ser man straks at det er hvite hus som klamrer seg fast på fjellkanten.

Noe av det mest romantiske et brudepar fra Japan kan gjøre, er å dra på bryllupsreise til Santorini. En egen hotellkjede heter til og med Honeymoon hotels og ligger på vakre utkikkspunkter i byene Fira og Oya (Ia). Vi var ikke på bryllupsreise, men valgte å ta turen til Fira, hovedstaden på Santorini for å være en del av gatelivet der. Vi hadde allerede vært ved den gamle havna og sett veien med de 600 trappetrinna opp til byen. 

les mer

Oldtidsbyen Thira

En vakker solnedgang kan endre karakteren på et fjell fra en grå masse til en vakker gullskinnende ås med skjulte hemmeligheter på toppen. Godt beskyttet av kapeller på begge sider gjør at skattene på toppen kan beskues den dag i dag.
De flyttbare skattene er forlengst hentet ut og plassert på museer over hele verden, men heldigvis lar det seg vanskelig gjøre å flytte grunnmurene til alle husene som en gang i svunnen tid huset flere tusen mennesker drøye 300 meter over havets overflate.
En litt grå dag bestemte vi oss for å gå veien opp fra Perissa, landsbyen vi bodde i. Fra hotellrommet hadde vi god utsikt til stien som slynget seg oppover lia mot et skar på toppen. Vi var heller ikke de eneste som hadde denne ideen om å gå til Thira og vi fulgte flere rygger oppover. Vi kunne, dersom vi hadde vært tidligere ute, fått skyss på esler. Det eneste som viste at de hadde vært før oss var etterladenskapene vi måtte gå siksakk mellom enkelte steder. Underveis krydde det av små firfirsler som tittet på sola og samlet varme når de kunne. Mot toppen av skaret tiltok vinden og den var riktig sterk da vi kom over åskammen og kunne kikke på nabobyen og flyplassen. Biler var det der også, for det var en asfaltvei gikk opp fjellet på motsatt side. En lastebil sto der også og var bygget om til kiosk. Med litt brei beinstilling, klarte vi å ta noen bilder, men vinden rusket godt i kroppen. På oppturen hadde vi passert spor fra oldtiden og nærmest toppen var det også noen marmortavler som fortalte at her hadde det stått templer for ulike guder og gudinner. I selve inngangspartiet til anlegget var det lite som fortalte hva vi skulle se, men under tvil betalte vi de to euroene per pers og gikk inn.

Der vi nå kom, var det svært vindutsatt og enkelte måtte sette seg ned for ikke å bli tatt av vinden. En bitte liten basillika lå der vinden var som sterkest. Den var kanskje blant de nyeste byggene på området selv om den var fra 300-tallet etter Kristus. Her var alt unntatt murpussen bevart så vi så hele kirken med det doble taket. Veien videre gikk ytterst på fjellkanten, og med litt høydeskrekk var det lett å innbille seg at man gikk på toppen av et stup og havet 300 meter under var nærmeste landingsplass dersom vinden tok tak i en og kastet en utfor stupet.
les mer

Telemarkspadlern 2013

søndag 22. september 2013 18:41 (artikkel skrevet på Arendal kajakklubb sin hjemmeside)

Bronseplass til en frisk og uthvilt Morten Padler Paulsen og 4.plass til Helge Olaf Bergemann, er den korte oppsummeringen av årets Telemarkspadleren 2013. For fire Arendalspadlere gikk løpet fra Notodden Industripark til Nordsjø ferieland på Akkerhaugen i Telemark. Det ble en motvindsregatta dette året i motsetning til den sterke vinden i ryggen året før. De fleste padlerne drømte nok om en rask siste-mil, men det var ikke så mye strøm som en har opplevd tidligere år.  Det ble soleklar totalseier til Mira Verås Larsen og vinnerne i herreklassen ble Tore Nilsen fra Søgne. Helge og Morten kunne lite gjøre med de to i tet, men gikk sterkt ut og hadde los på 2.plassen. Det var Helge som startet jakten på denne plassen, men mot slutten ebbet kreftene ut for kraftkaren. Da kom både Morten og karen som til slutt endte på 2.plass.  De hadde krefter mot slutten og kan styrke seg på flotte premier i form av eplesider fra Telemark. Både Frode Stiansen og Magnar Heggernes endte blant den beste tredjedelen av padlerne og fikk et flott spesial-drammeglass i premie. Dette var den fjerde utgaven av Nye Telemarkspadlern. Over 100 deltakere møtte til dyst og enkelte deltok på grilling med en flott trylleoppvisning på kvelden. Pengepremier og to uttrekks-kajakker var blandt et rikholdig premiebord hvor alle deltakerne stilte likt så lenge de hadde gjennomført. Arrangementet inngår i rekken av flotte arrangement og vi som deltok håper flere vil sette av 3. helg i september neste år til dette løpet. En lur idè å ta med seg var bruktmarkedet. Mange fikk kjøpt bruk utstyr til en eventylig billig penge. Bakt "Jople" (bakt potet) var del av bevertningen etter løpet foruten deilige epler fra Telemark. For egen del ble det et bevis på at konkurransen kom for kort tid etter Tour de Gudenå. Kroppen ville fart en stund, men så ble jeg ustødig, veltet etter 9km, kom meg raskt opp og videre, men tapte kontakten med gruppa jeg lå nær. Etter det ble det mer ustødighet og kom i må 15 min bak fjorårets tid og vet at jeg kan slå alle unntatt vinneren, han padlet racer, sprakk, men kom først likevel. Overskuddet manglet for min del!.

Medaljefangst i Danmark  (Artikkel publisert på www.arendalkajakklubb.no - skrevet av meg. Foto: Øverste har min kone tatt, de to nederste er mine)

Det ble edelt metall til to av fem AKK-padlere på Tour de Gudenå 2013. Etter 120km over to dager kunne Kristian Hermansen og Thomas Hestvold klatre opp på henholdsvis trinn 2 og 3 på pallen. Tiden til Kristian er trolig den beste en Arendalspadler har levert på det lange løpet og Thomas var ikke langt unna han heller. Drømmen om å komme under 10 timer på denne marathonen brast i motvinden over Tange Sø. Da sto kulingen rett i mot og farten sank fra nærmere 13 km/t til skarve 7. I lunt farvann gikk farten raskt opp igjen og målet i Randers nærmet seg åretak for åretak. Med base på Silkeborg Vandrehjem gikk første etappe på nærmere fem mil fra Skanderborg, over den beryktede Mossø til Ry. Der var det pålagt pause før løpet fortsatte til Silkeborg med utsikt til Himmelbjerget underveis. Det viste seg raskt at det ikke var rekordføre, men tidene var gode og AKK-padlerne lå i synsvidde fra hverandre over de siste sjøene. Etter en bedre bankett på Silkeborg vandrehjem, startet løperne, som nå var redusert til fire, i otta fra Vandrehjemmet. Oppvarmingen gikk til startstreken på Silkeborg Langsø. Der ventet 70 km og to innlagte pauser. At det ble mot- og sidevind var noe værmeldinga ikke hadde meldt. Men, slik ble det og det var deilig å ha lagt Tange Sø bak seg etter 33 km og den innlagte pausen der.  I Tange venter en 40 minutters innlagt pause. Den utnyttes godt, selv om det ble en kjøiig opplevelse for alle. Regn og blåst gjorde det surt. 23 km nærmere Randers ligge neste stopp Langå. Der er det innlagt en 20 minutters pause før de 14 siste kilometerne til målseglet i Randers. Da har den gjennomsnittlige slitt seg gjennom mellom 50 og 60 000 åretak.  Belønningen ble en god medaljefangt, en marathon-trøye og deilig dansk mat i teltet. TDG er gjerne sesongens mål for mange padlere. Noen kommer godt forberedt med over 2000km i båten, mens andre dobbler årets km-statistikk. På startstreken og underveis møter man gamle kjenninger. En opplever god sportsånd. Hjelper konkurrenter av med gress på både baug og ror og man sleper noen bak seg på hekkbølgen, eller drar nytte av andres og bytter på å dra. Det kan bli lange kilometre dersom man blir padlene aleine og det tar på psyken, den kanskje farligste fienden på slike lange og tidevis monotone løp.  Vi kunne ikke ha deltatt dersom vi ikke hadde hatt en ypperlig stab i biler på land. Vi padler 5 mil den ene dagen og 7 mil den neste. Våre lagledere må holde ut med oss der vi kommer slitne og gretne til de innlagte pausene. Været er like surt for dem som for oss og da er det godt med den oppmuntringen de gir oss. Støtten på land er uvurderlig. Likedan er klappet på skulderen fra konkurrentene og andre man har blitt kjent med gjennom årene. Nå gjenstår det å se om dette ble det siste to-dagers løpet til TDG. Sterke krefter vil ha det til et endags-løp over 9 mil. Det håper ikke vi. Vi ønsker dessuten at det kan bli en egen surfski/havracerklasse og ikke en stor Seakayak-klasse som i dag. Det er urettferdig for dem som sliter seg gjennom de 12 mila i store og tunge plastbåter.