Telemarkspadlern 2012

Telemarkpadlern 2012

Aldri dårligere enn nummer fem er fasiten etter tre av tre mulige i Telemarkspadlern. Deltakelsen har vært god alle år, med både olympiske mestre og ungdomseuropamestre på startstreken. Dem har jeg aldri slått, men jeg er slått av et flott arrangement som gjør at jeg tar turen til Midt-Telemark hvert år.

For tre år siden ble løpet relansert etter mange år i brakk. Dengang som i år tok jeg turen opp i slutten av september. Hver gang har vi startet fra Notodden, om enn på annet sted i år, og halvannen kilometer lengre fra målstreken. Men løpet starter ikke på startstreken, det starter måneder i forveien. Løpet er et av sesongens større mål. Kan jeg klare topp 5 også i år? Blir konkurransen hardere, eller bli det parademarsj for oss arendalsgutter som første året? Dette, samt spørsmålet om været er med på å skape respekt for et såvidt langt løp. Dessuten er det kort etter 120 kilometer på Gudenåen, så spørsmålet er hvordan kroppen svarer på nok en påkjenning høyt oppe i rød sone.

Det hele har vært planlagt lenge. Nytt av året er at avreisen skjer dagen i forveien i stedet for å stå opp i otta. Pastapartyet er et tilbakelagt stadium da jeg setter meg i bilen med sneglehuset på lasteplanet og kajakken høyt der oppe på taket. Deilig å komme fram før mørket faller på og hyggelig å møte andre med samme interesse og mål som meg selv.

Jeg får mitt startnummer, en god prat og trekker meg raskt tilbake for en god natts søvn. Vel, en god natts søvn er alltid en overdrivelse. Det blir alltid en rastløs natt og når blæra ikke har mere kapasite og en må opp på potta litt for ofte. Væskeballansen er viktig for å unngå kramper, men skal si nyrer og lever jobber på høygir allerede dagen før konkurransen. På morgenkvisten sover jeg godt og blir vekket av speakeren som annonserer at det kun er en halv time til start for de som skal padle "blodspreng" - 46 kilometer, halvparten av dem i motstrøm, og mere skulle det vise seg etterhvert. Jeg får med meg briefingen til langdistansepadlerne før jeg lager min egen havregrynsgrøt med rørte jordbær og sukker til. Det blir dessuten plass til to brødskiver og to nisteskiver blir smurt slik at jeg kan dytte i meg det siste før jeg skal ut å bruke kaloriene. Løperdrikke er laget kvelden før og drikken før løpet består av det samme jeg skal supe inn under løpet.

Helge har valgt å sove hjemme og han ringer da han nærmer seg Akkerhaugen. Han har med seg sin kolleksjon kajakker og skal laste dem av og ta med seg min før vi begir oss opp til Notodden. Vi finner det nye startstedet, kikker på alt fra solide og trauste havkajakker til de råeste surfski og racer-kajakker som sikkert vil slå oss alle sammen. Jeg er imponert over årets startområde. Eneste jeg vil kritisere er de litt for høye flytebryggene. Skulle gjerne sett en standard fra Dalsland Kanotmarathon, der var det brygger som dugde. Kan hende tilsvarende dukker opp dersom vi maser nok.

Man er alltid rastløs før start. Treffer gamlekjente og blir kjent med nye. Kikker på ulike rigginger av det meste og kjenner på kroppen om den er klar til dyst. At den føles trøtt er i grunnen et godt tegn har jeg merket, så jeg gjesper meg gjennom forberedelsene før starten. Klærne går av under briefen og like etter er jeg klar i båten. Må klatre i land på en flåte for å justere noe som ikke satt som det skulle, men er snart klar i optimal posisjon nærmest bøye på venstre banehalvdel, der det er færrest og minst mulig buet startstrek. Nedtellingen er kommet til ti sekunder til start. Klokka startes og ferdig, gå! Speakeren kommenterer at Europamesteren er i tet, men han ser ikke meg der jeg fyker avgårde i over 12 utover Heddalsvatnet. Må snart innse at jeg ligger som nummer fire og snart kjenner jeg et lite dunkt i akterstevnen. Det er Helges måte å markere at han henger på hekkbølgen min. Da er vi i gang og padler utover med god bør i ryggen, høy puls og aner skummende topper allerede rundt første nes.

På vei mot Notodden hadde vi speidet utover sjøen for å finne ut mest mulig om forholdene. Dessverre ligger veien for høyt oppe, det eneste vi kunne se var hvilken vei vindkvessene føyk over vannet der nede. Nå var jeg utpå og leste raskt at de tre foran og til høyre for meg ville få mere retursjø enn meg der jeg lå lengre ute på vannet. Vi hadde allerede truffet førstemann på "Blodspreng-distansen" og så at det var flere som kjempet seg mot bølger og motvind. Jo lengre vekk fra Notodden jeg kom, jo større utfordringer fikk jeg med sjøene. Nå var de såpass store at jeg kunne skli langsmed dem slik at jeg fikk noe surfeeffekt. Bedre ble det etterhvert og det merket jeg spesielt godt i forhold til K2en like til høyre for meg. Jeg så at Helge hadde sluppet min hekk og prøvde seg på K2-heng, men til liten nytte. På hver surf som stadig ble lengre, skled jeg ifra toern, for så å ha den tvers av meg da det stoppet litt opp. Nå var det ikke lurt å titte bakover, det var nok å lese sjøene slik at jeg kunne manuvrere meg til best mulig surfer på lik linje som jeg skulle ha seilt en laser eller to-krone i god medvindsseilas på sjøen. Ja, utfordringene er like, det gjelder å finne nedoverbakkene og dalsøkkene som leder deg raskt gjennom neste bølge uten å miste surfen. Klokka viste til tider over 14 i fart, og i enkelte øyeblikk viste den 15-tallet. Om det var i en sådan stund jeg mistet oppmerksomheten et øyeblikk, eller det rett og slett var at jeg fikk rorspinn, vet jeg ikke, men langsomt, langsomt ble kroppen og båten dratt mot babord og åra fanget luft der det skulle ha vært vann. Velten var uungåelig og dermed veltet jeg fra tredjeplassen i løpet. I ettertid viste computeren at jeg bakset i nærmere to minutter før jeg var i marsjfart igjen. Da hadde jeg entret båten to ganger før jeg lyktes å finne balansen og kunne konsentrere meg om fart og surfer igjen. Nå hadde jeg et Fenn-surfski foran meg i tillegg til toern. Jeg skimtet racerne godt foran i det fjerne og Helge lå litt foran. Neste gang jeg tittet mot høyre, etter et par raske surfer var Helge borte. Han hadde nok en av sine sedvanlige velt han også. Vi hadde jo begge gressror, så noe ekstra hjelp til ballansen var det ikke og jeg tenkte i mitt stille sinn at dette ble en større utfordring for Helge enn for meg.

Mot enden av vannet passerte jeg fotografen i noen heftige surfer. "Fikk du med deg surfen?" fikk jeg ropt til han. Ja, var svaret og bildene ligger på nettet - heftige! Nok en utfordring lå nå rett foran meg. Heksesjø i trakten inn mot elva. Nå kom sjøene bakfra og minst like store fra siden. Det ble en heksedans uten like og like langsomt følt som sistgang var jeg i vannet igjen. "Går det greit med deg" hørte jeg like etter. "Ja!" var svaret, men jeg hadde god lyst til å låne baugen hans, men det ble til at jeg klarte meg selv. Klokka viste igjen at tidstapet var det samme som sistgang og jeg hadde noen rygger foran jeg måtte nå igjen. Før jeg var i skikkelig fart igjen var nok en båt forbi. Det var en kokk fra Danmark som hadde ladet opp på gourmet-mat dagen i forveien. Han måtte da ha en god bølge å henge på tenkte jeg, og lå bak han noen hundre meter før jeg gikk opp på siden av han for å dra i lag med han. Plutselig ble det veldig grunt og da forsvant dansken.  Men for andre gang i dette løpet dunket det igjen i hekken og jeg skimtet noe oransj bak hekken. Den velkjente stemmen fra så mange løp og treningsturer var igjen å høre. Helge hadde klart seg over Heddalsvannet og skrøt på seg et velt mere enn meg til og med. I dag var han sterk og padlet raskt opp på siden av meg. Jeg svarte med å gå delvis på siden av han og delvis bak på hekksjøen. Slik dro vi igjen først den ene som hadde padlet forbi oss og snart og overaskende, den andre som lå foran oss. Var litt usikker på om det var en til, og det var det. Vi padlet han inn noen kilometer fra mål. Vi gikk opp på hver side av han. Mens Helge valgte å rykke, valgte jeg den høflige varianten og spurte om hvordan det gikk. Har jeg gress i roret kom det ut av han. Høflig som jeg er slapp jeg meg litt tilbake og kikket uten å se noe. Padlet opp og ifra han, men da var Helge allerede litt for slitsomt langt unna.
I elva var jeg lykkelig over å ha valgt gressror. Det var tjukke tjafser av gress i vannet og de kom brått på. Jeg merket aldri at de hindret meg siden roret ikke fanger opp gress, men jeg merket rykket i båten da jeg pløyde meg gjennom hindringen. Jeg startet jakten på Helge. Han har sprukket før, og kunne gjøre det igjen siden han startet langspurten så tidlig. For hver bøye vi passerte telte jeg åretak og sammenliknet frekvensen. Jeg holdt stand, men jeg nærmet meg ikke. Jeg unnlot å følge samme veivalg som han og så at jeg hadde god fart gjennom vannet. I det vi kom i i Nordsjø og skulle inn på målstrekket ble det grunnt og gressete. Vi skulle gå utenom alle gule bøyer. Det ble en ubehagelig tur. Årsaken var klar. Løypestikkeren var havpadler og ikke vant til å stikke åra dypt. For hvert tak var åra nede i sandbanken og båten ble sugt mot underlaget. Ganske ubehagelig etter nærmere 23 kilometer. Min teknikk har et åreisett svært nær min smale skuteside og åra settes tilnærmet loddrett ned i vannet. Det var en dårlig kombinasjon på grunnt vann. Heldigvis ble det dypere igjen og jeg spurtet inn i underkant minuttet bak Helge på en fjerdeplass med vinneren 20 minutter foran og andreplassen to velt og ti minutter unna.

Løpet var gjort unna på i overkant av to timer og fem minutter. Det gav en snittfart på mer enn 11,1 km/t. Hadde en bare tatt med tid i bevegelse, ville snittfarten vært opp mot den jeg hadde på flatt vann året før.

Vel ønsket i mål av en utmerket speaker, ble båten båret opp av velvillige slitere fra den lokale kajakklubben. Nydelig epler og eplesider ventet og det samme gjorde den varme dusjen. Måtte bare innom bilen for å hente tørre klær og det man ellers trenger i dusjen.
Varm, rein og godt kledd var det trivelig å valse rundt i målområdet. Bakt "Paddlerpotet" til alle padlere sto på menuen og erfaringsutveksling er selvsagt etter en tur som den man nettopp hadde gått igjennom.

Det jeg sitter igjen med etter årets løp i forhold til tidligere løp er at denne gangen hadde jeg ingen vondter uten den jeg pådro meg da jeg entret båten under røffe forhold. Da fikk jeg nok en strekk som reduserte kapasiteten endel. Den sitter i enda, nå noen dager etter løpet. Men vondter har jeg hatt under Telemarkspadlern tidligere. Første året padlet jeg Australiabåten min. En håndlaget dekket sak i karbon og glassfiber  (Time Traveller) og med en sits som er svært vrien å venne seg til. Jeg husker jeg måtte strekke meg i båten en rekke ganger mens beina dovna vekk og det stakk i foten av blodmangel. Slike vondter hadde jeg ikke denne gangen. Jeg hadde heller ikke vondtene jeg hadde i underarmene under Dalsland Kanotmarathon i august. Hadde ikke antydning engang. Her tror jeg på plaseboeffekt og Ringer og andre salter i vannet allerede etpar dager før løpet. Verken under Tour de Gudenå eller Telemarkspadlern i år har jeg hatt antyding til kramper i føtter eller sitteknuter. Helt pussig.

Teknisk brukte jeg tiden etter Gudenå til å jobbe teknisk. Burde nok sitte litt mer rett og framover i båten. Åra er justert til 216 og det passer veldig godt med grepet jeg har på åra. Nå sklir ikke høyrehånda ned på årebladet, men holder seg på tape-merket jeg har limt på åra. Jeg jobber aktivt med åreisett og frekvens og prøver å bruke de store musklene gjennom hele åretaket fra tå, gjennomlår og mage til bryst-, skulder- og ryggmuskulatur. Dette gir god og jevn fart i båten. Jeg har dessuten blitt bedre til å padle medsjø og medsjøpadlingen er ikke lenge så energikrevende som tidligere. Det som blir utfordringen er trimmingen av båten før løpet. Hvilken årelengre og vridning på bladet. Hvilket ror jeg velger og hvordan jeg legger opp løpet basert på min reduserte lungekapasitet støttet av astmamedisinen jeg må ha for å kunne gjennomføre på det nivået jeg er på. Har heldigvis legeerklæring, så ingen kan ta meg for doping. Men en gubbe som nærmer seg 50 klarer seg godt og klarer målsettingen år etter år om å være blant de fem beste i Telemarkspadlern.