En reise til restene av jordas indre

Nedgang i fra inngangen - Fira

En høstferie på Santorini kan anbefales på det strekeste. Vi hadde en opplevelsesrik tur til denne greske øya som kanskje skjuler det nedsunkne byen Altlantis. Var det her Atlantis lå? Skapte vulkanen på øya en Tsunami på 200 meters høyde som knuste antikkens byer så langt bort som Kreta? Var vulkanen årsaken til at kunnskap gikk tapt i de enorme jordskjelvet som angivelig senket Atlantis og ødela en sivilisasjon?
Mer om dette kan du lese på min reiseblogg fra en begivenhetsrik oppdagelsesferd blant alt fra en geologisk ny øy til gull- og klokkeselgere på kraterets kant i byene til Fira og Oia (Ia) til antikkbyen Thira som overlevde jordskjelvet for 3500 år siden og kanskje er vuggen for vårt morderne alfabet.

Les mer på reisebloggen min.

Her er innledningen til artiklene:

En reise til Santorini

Etter overnatting på flyplassmuseet i temperatur ned mot null grader, var eventyret på vulkanøya allerede i gang. Opp i femtida, avreise, halv åtte, sol og varme klokka 12, det var en brukbar start på høstferien.

            Tydelig at det er kaldt i soveposen når man drømmer at man ligger på en isbre. Sånn er det når en ikke vil ha varmeapparatet på mens man sover og samtidig tester om soveposen er varm nok. Sommerposen var ikke varm nok, men heldigvis lar vogna seg raskt varme opp. Fruen frøs også, så jeg var i godt selskap. Vi valgte overnattingssted etter anbefaling fra Gardemoen parkering. Dette er den billigste parkeringen og vi ankom kvelden før avreise. Heldigvis var klokka nærmer halv elleve på kvelden, så det ble bare to korte timer før roen senket seg over flyplassen. Men at det var støy, ja, det skal ikke underslås.

Cape Exomitis på Santorini

            Etter noen litt kalde og urolige timer, ringte opptil flere klokker og vi var raskt klar for 

les mer

Vulkansk røyk og solnedgang over Santorini

Kvart over ti mandag morgen ble vi hentet av en flott og moderne buss. Den brakte oss først opp på toppen av øya før vi tok oss nedover en rekke serpentiner - svinger til byen og havna Athinios Port. Dette er øyas eneste landfaste havn og har i følge turistboka over øya, lite annet å by på.

Den gamle havna i Fira

En hyggelig engelsk/tysktalende guide med det svensk-klingende navnet Ingemar, skulle guide oss gjennom dagen. Førsteinntrykket av han var at han var munnrapp, så nordisk ut og var svært brun. At han i tillegg hadde en utrolig flott fortellerevne, skulle vi få gleden av underveis.

Vi kom om bord i Albatross, en tomasters skøyte med massevis av oljet treverk over hele båten. Båten gynget godt langs brygga, men med litt folk om bord, var stabiliteten god. Vi satt oss helt akterut og hadde en flott plass for et skuddklart kamera.

Turen gikk først til den gamle havna under Fira. Bare turen bort dit var en flott opplevelse der vi seilte under klippene med snødekte…., nei, hvite hus på toppene.  les mer

Blant bruder og gull i Fira

Jeg har tidligere beskrevet kraterkanten på Santorini som snøkledde topper sett fra vannet. Nå er det lite snø på øya, så når nærsynte øyne får brillene på, ser man straks at det er hvite hus som klamrer seg fast på fjellkanten.

Noe av det mest romantiske et brudepar fra Japan kan gjøre, er å dra på bryllupsreise til Santorini. En egen hotellkjede heter til og med Honeymoon hotels og ligger på vakre utkikkspunkter i byene Fira og Oya (Ia). Vi var ikke på bryllupsreise, men valgte å ta turen til Fira, hovedstaden på Santorini for å være en del av gatelivet der. Vi hadde allerede vært ved den gamle havna og sett veien med de 600 trappetrinna opp til byen. 

les mer

Oldtidsbyen Thira

En vakker solnedgang kan endre karakteren på et fjell fra en grå masse til en vakker gullskinnende ås med skjulte hemmeligheter på toppen. Godt beskyttet av kapeller på begge sider gjør at skattene på toppen kan beskues den dag i dag.
De flyttbare skattene er forlengst hentet ut og plassert på museer over hele verden, men heldigvis lar det seg vanskelig gjøre å flytte grunnmurene til alle husene som en gang i svunnen tid huset flere tusen mennesker drøye 300 meter over havets overflate.
En litt grå dag bestemte vi oss for å gå veien opp fra Perissa, landsbyen vi bodde i. Fra hotellrommet hadde vi god utsikt til stien som slynget seg oppover lia mot et skar på toppen. Vi var heller ikke de eneste som hadde denne ideen om å gå til Thira og vi fulgte flere rygger oppover. Vi kunne, dersom vi hadde vært tidligere ute, fått skyss på esler. Det eneste som viste at de hadde vært før oss var etterladenskapene vi måtte gå siksakk mellom enkelte steder. Underveis krydde det av små firfirsler som tittet på sola og samlet varme når de kunne. Mot toppen av skaret tiltok vinden og den var riktig sterk da vi kom over åskammen og kunne kikke på nabobyen og flyplassen. Biler var det der også, for det var en asfaltvei gikk opp fjellet på motsatt side. En lastebil sto der også og var bygget om til kiosk. Med litt brei beinstilling, klarte vi å ta noen bilder, men vinden rusket godt i kroppen. På oppturen hadde vi passert spor fra oldtiden og nærmest toppen var det også noen marmortavler som fortalte at her hadde det stått templer for ulike guder og gudinner. I selve inngangspartiet til anlegget var det lite som fortalte hva vi skulle se, men under tvil betalte vi de to euroene per pers og gikk inn.

Der vi nå kom, var det svært vindutsatt og enkelte måtte sette seg ned for ikke å bli tatt av vinden. En bitte liten basillika lå der vinden var som sterkest. Den var kanskje blant de nyeste byggene på området selv om den var fra 300-tallet etter Kristus. Her var alt unntatt murpussen bevart så vi så hele kirken med det doble taket. Veien videre gikk ytterst på fjellkanten, og med litt høydeskrekk var det lett å innbille seg at man gikk på toppen av et stup og havet 300 meter under var nærmeste landingsplass dersom vinden tok tak i en og kastet en utfor stupet.
les mer